Adapta World Rally Team (AWRT) har tidligere annonsert at vi vil kommentere dommen i saken vedrørende Andreas Mikkelsens dekkutt i Rally Larvik når domspremissene fra Appelldomstolen foreligger.

Det har gått noe tid siden premissene ble kjent, men vi har i denne perioden hatt stor aktivitet på sportslige områder, og har ikke kunnet prioritere en gjennomgang før nå.

Selv om saken ligger bak oss, og tiden har gått, er dommen så spesiell og kontroversiell at en analyse bør ha allmenn interesse. Utfallet av årets NM gir oss en ekstra god mulighet til å vurdere saken prinsipielt, uten å bli beskyldt for å ha vikarierende motiver. Det er vi glad for, fordi vi mener at dommen inneholder store svakheter. Appelldomstolen reiser i premissene for dommen bl.a. tvil om egen kompetanse og autoritet. Dommen fortjener således ikke å stå ukommentert.

Nedenfor følger:

• Et kort resymé av saken.

• Dom og premisser - direkte sakset fra Appelldomstolens protokoll.

• En vurdering fra AWRT’s side.

Et kort resymé.

I.f.b.m. Rally Larvik foretok Andreas Mikkelsen kutting av sine dekker på transportetappen mellom SS2 og SS3.

I.h.t. NSR (norsk regelverk) § 305 G. skal det kun benyttes klassede dekker i norske rally, og enhver modifikasjon av klassede dekker er forbudt, slik vi oppfatter reglen.

I løpets tilleggsregler pkt. 13 er det fastslått (sitat):

”Dekkbestemmelser:

Se § 305 G. Det er også (fremhevet av oss) tillatt å benytte asfaltdekk i henhold til FIA’s dekkreglement.”

Henvisningen til FIA’s dekkreglement gjelder, slik vi ser det, FIA’s generelle forskrifter, slik de framkommer i ISR (det internasjonale regelverk), appendix General Prescriptions § 12.5.2. I.h.t. § 12.5.2. er kutting av dekk tillatt, men kun i.f.b.m. hovedservice på serviceplass.

Vårt team protesterte fordi Andreas Mikkelsens ”kuttet” dekker mellom fartsetappene, noe som ga en regelstridig fordel da det begynte å regne. AWRT fikk medhold av løpets jury.

Mikkelsen appellerte juryens dom til Appelldomstolen, som er norsk bilsports høyeste domsmyndighet.

I appellen hevder Mikkelsen bl.a. (sitat fra appellprotokoll):

”Appellanten viser til tilleggsreglene for løpet punkt 13 og 19 hvor det klart går frem at løpet avvikles etter § 305.G, alternativt var det tillatt å benytte seg av asfaltdekk i henhold til FIAs dekkreglement. Med dette må det forstås at deltakere skal forholde seg til NSR § 305 G eller FIAs dekkreglement.

Appellanten viser til at han kjørte på dekk som er klasset og står på NBFs dekkliste i henhold til NSR 305 G og kjørte etter dette reglement og benyttet seg ikke av muligheten til å kjøre på dekk etter FIAs dekkreglement. Utelukkelsen av teamet ble gjort i henhold til ett reglement de ikke benyttet seg av i løpet og må ansees som saksbehandlingsfeil fra juryen.”

Dom og domspremisser, direkte sakset fra dommen.

Appelldomstolen fattet følgende beslutning i lukket møte:

1. Appellen tas til følge.

2. Startnummer 1, Andreas Mikkelsen, gjeninntas i resultatlisten i Rally Larvik 6. september 2008.

4. Appellgebyret tilbakebetales.

5. Avgjørelsen er enstemmig.

Premisser:

Følgende punkter er av Appelldomstolen oppgitt som sentrale premisser for avgjørelsen (sitat I, II og III):

1. ”Appelldomstolen har ved behandlingen kommet frem til at Rally Larvik ble kjørt etter NSR § 305 G, med en innvilget dispensasjon fra NBFs Rallyseksjon, med den fortolkning at det ble kjørt etter 2 regelverk. Appelldomstolen finner ikke at det er ført bevis for at appellanten Andreas Mikkelsen har benyttet seg av gitt dispensasjon og dermed har kjørt Rally Larvik etter § 305 G samt Rally Larviks tilleggsregler punktene 13 og 19.”

2. ”Juryen har dermed fattet sin beslutning på feil regelverk. Hvorvidt appellanten har brutt § 305 G eller ikke, har Appelldomstolen ikke vurdert.” (Fremhevet av oss.)

3. ”Med dette som bakgrunn finner Appelldomstolen at det foreligger saksbehandlingsfeil ved behandling av protesten fra Adapta AS.”

Videre sier Appelldomstolen i sin domsavsigelse:

”Rallyseksjonen anmodes om å klargjøre begrepet seiping i henhold til § 305 G.

Videre konstaterer Appelldomstolen at bruk av dispensasjoner skaper problemer i forhold til gjeldende regelverk og NBF bør være restriktive med å innvilge dispensasjoner.”

Appelldomstolen hadde følgende sammensetting under behandlingen:

Per Madsen, leder

Tonje Faale, nestleder

Svein Magne Øksnevad, Ronny Hansen.

AWRT’s kommentarer til dommen.

AWRT har som målsetning å delta i norske og internasjonale rally på elitenivå. I den sammenheng må vi ha god kunnskap om regler. Vi bruker mye resurser på å sette oss inn i disse. Vår oppfatning er at de regelverk vi kjører etter er forstålige, og i liten grad skaper tolkningstvil.

Appelldomstolen er NBF’s høyeste domsorgan, og det er både med beklagelse og frustrasjon vi konstaterer at domstolen rokker ved etablerte regler og sannheter, og får regler som virker sikre og ufravikelige til å framstå som diffuse og usikre. Det er vår oppfatning at dette ikke er bilsportens høyeste domsorgan verdig. Vi utdyper denne påstanden med punktvis henvisning til premissene slik de er gjengitt over:

1. Det framkommer klart i NSR § 26 at all bilsport organiseres både etter ISR (det internasjonale regelverk) og NSR (det norske regelverk).

Tilleggsreglene rokker ikke ved dette faktum, og er heller ikke egnet til å skape tvil, slik vi ser det. Tilleggsreglene presiserer at man ”også” kan benytte dekker i.h.t. ISR, noe som klargjør at man kan benytte asfaltdekker som ikke står på NBF’s dekkliste, samt at det åpnes for å modifisere dekkene på service.

Det er i enkelte tilfeller motstrid mellom nasjonale og internasjonale regler, vanligvis tilknyttet nasjonale myndighetskrev på områder som bl.a. støy og dekker. Ved slike tilfeller har nasjonale regler fortrinn. I dette tilfellet er det motstrid. Denne er avklart ved at arrangøren, i.h.t. dispensasjon, på en meget bra og klar måte, tillater at begge regelverk kan benyttes.

At Appelldomstolen inntar et standpunkt som forutsetter at deltakerne selv på forhånd skal bestemme hvilket regelverk man kjører etter, er uforståelig og oppsiktsvekkende. Skulle Appelldomstolen skapt respekt og troverdighet ved å innta et så spesielt standpunkt, måtte man ha klargjort betydningen av NSR § 26 i.f.t. standpunktet. Videre skulle man ha foretatt en drøfting av tilleggsreglenes formulering, spesielt bruken av ordet ”også”, dersom man skulle oppnådd aksept for indirekte å skylde på uklare tilleggsregler. Ved ikke å gjøre noen av disse vurderingene, kun fastslå at deltakerne selv skulle velge hvilket regelverk man kjørte etter, framstår dommen som særdeles svak.

2. Ved ikke å ta stilling til om den aktuelle dekkuttingen er et regelbrudd i.h.t. NSR 305G, skaper Appelldomstolen usikkerhet om en allmenn forståelse av det norske dekkreglementet, som vi hittil ikke har oppfattet at det hersker noen tvil om. Usikkerheten forsterkes ved at Appelldomstolen avslutningsvis oppfordrer rallyseksjonen til å klargjøre begrepet seiping i.h.t. NSR 305G, som ytterligere bekrefter inntykket av at Appeldomstolen mener at dette er uklart.

Appelldomstolen er bilsportens ”Høyesterett”. Dersom det er tvil om tolkning av lover og regler, er det i all annen sammenheng vanlig at den øverste domsmyndigheten avgjør tvilen, og at det deretter skapes presedens (praksis til senere etterfølgelse) på området. Hvis Appelldomstolen på alvor mener at det er tvil om ”seiping” er lov i.h.t. NSR 305G, viser domstolen både mangel på kompetanse og autoritet ved å spille ballen tilbake til Rallyseksjonen. Hvis ”Høyesterett” ikke føler seg kompetent til å avgjøre dette på egenhånd, må det være lov å spørre seg om sammensetningen av komiteen gjør denne egnet til å opptre som bilsportens øverste domsmyndighet? Vi mener at svaret er nei.

3. Vi reagerer på at Appelldomstolen helt åpent avstår fra å behandle et spørsmål om juks, med henvisning til saksbehandlingsfeil ved en lavere instans. Her kommer vi igjen inn på domstolens funksjon som ”Høyesterett”. Sammenlikner man med for eksempel friidrett, vil dette bli som om en friidrettsutøver som har blitt dømt for doping i første domsinstans, basert på et konkret ulovlig middel, og som ved appellbehandlingen viser til at det er et annet ulovlig middel som har blitt brukt, skulle slippe dopingstraff fordi vedkommende har blitt dømt for bruk av feil medikament. Den høyeste domsinstansen har da to alternativer; dømme i.h.t. det medikamentet som reelt sett har blitt brukt, den øverste domsmyndighet skal ha autoritet til å gjøre det, eller sende saken tilbake til første instans for ny pådømming. Slik fungerer domsutøvelse i samfunnet for øvrig, og så seriøst bør det også fungere innen bilsport. Det går på vår sports anseelse løs, slik vi ser det, når ”Høyesterett” i stedet velger å feie saken under teppet. På dette punkt framstår domstolens behandling som uakseptabel.

Det er en kjensgjerning at dommen har skapt hoderystende reaksjoner i brede lag av norsk bilsport. Den allmenne oppfatning synes å være klar i.f.t. at dommen er feil. Vi vil ikke fremstå med en konkret påstand om at den er det. Derimot har vi ved gjennomgang av dommen påpekt store svakheter, og hva vi oppfatter som unnfallenhet i.f.t. utøvelse av den funksjon bilsportens øverste domsorgan må forutsettes å ha. Vårt motiv for å fokusere på dette er at vi mener det er betydningsfullt for bilsportens anseelse, at saker som havner i ”rettssystemet” får grundig og seriøs behandling. Vi ønsker å bidra til både drøftelse og krav om kvalitetsheving på et meget viktig område.

Moss 21/10-08

Adapta World Rally Team

Morten Østberg