Morten Østberg var ikke heldig i Rally Hedemarken, og han må også rundt for å se seg om etter en ny kartleser da Tommy Jahnsrud nå må gi seg. Vi har mottatt denne pressemeldingen.

Beskrivelsen fra Rally Hedmark kan gjøres veldig enkel.

1. Vi klarte ikke å oppfylle ambisjonene våre om å vinne løpet.

2. Vi hadde store problemer med understellet etter krasjen i Østfold, noe som gjorde at bilen var veldig vanskelig å kjøre, og som igjen førte til at vi trakk oss før de to siste lange etappene, for å unngå en ny krasj.

3. Gratulerer til Henning Solberg med en ny seier og et nytt NM. Er det noen jeg unner å vinne når jeg ikke gjør det, så er det han. Ikke for det jeg ikke unner de andre kollegaene det, men fordi Henning trenger suksessen hjemme, for å nå målene sine ute.

Men for å gi ”besøkende” noe mer info om løpet, sett fra vår bil, kan jeg legge til følgende:

Mekaniker teamet hadde mye jobb etter krasjen i Østfold. Karosseriet var ikke så ille. Men det viste seg at vi måtte gjøre mye jobb på understell og motor i tillegg. Bl.a. gjorde vi en full motoroverhaling i tiden mellom disse løpene, og samlet tar disse tingene mye tid.

Bilen var derfor ikke ferdig før på fredag ettermiddag, og det ble ikke tid til testing. Det skulle vise seg å bli et problem. Allerede på transporten fram til første prøve merket jeg at bilen virket helt ”stum” i fjæringen, nesten som med asfalt oppsett, og den gikk og ”stusset” bortover landeveien. Det var ikke bra, i og med at vi hadde 5 fartsetapper før første service.

Vi gjorde det beste ut av det, og forsøkte å holde tempoet oppe. Vi lyktes delvis på de første 4 etappene, og tapte ikke så mange sekunder at det var kritisk. Men selve kjøringen var nervepirrende i den forholdsvis høye farta. Vi hadde dårlig feste inn i sving, altså bilen understyrte inn. Og den sladdet ukontrollert ut av sving, m.a.o. overstyrte ut. I tillegg var den skikkelig ”nervøs” på full fart, og ”vingla” hit og dit i veien. Det var som å kjøre med asfaltoppsett på ”sleaføre”, som vi sier i Øsfold.

Som en følge av ovennevnte snurret vi på SS 5 ( = spesial strekke 5, for de som ikke er inne i terminologien, og er bare et annet ord for fartsetappe), og tapte mellom 15 og 20 sekunder på det.

På første service fant vi ut at returdempingen var feiljustert, og det var veldig mye feil til og med. Det er et veldig enkelt grep å rette opp dette.

Vi fant ikke noen feiljusteringer på kompresjonsdempingen, og håpet at det var returdempingen som skapte hele uføret. Det viste det seg fort at det ikke var. Allerede på transporten fram til SS 6 merket jeg at bilen fortsatt var alt for hard på kompresjonen.

Da returdempingen ble riktig, fikk vi bra feste inn i sving. Men dette gjorde nesten vondt verre. Det førte til at ukontrollert sladding ut av sving, p.g.a. overstyring, ble et enda større problem enn det var fra før. Dette skjer fordi jeg da kan kjøre fortere og mer rett inn i svingen, og da kommer sladden enda fortere og enda mer overraskende ut, dersom jeg attakkerer fullt . Vi hadde en nesten ulykke på SS 7, hvor jeg klarte å holde bilen inne på veien mens vi snurret i ca. 130- til 140 km. Vi hadde en til et par kilometer lenger inn som jeg klarte å rette opp uten at vi snurret. Og på grunn av at bilen var så ekstrem hard på kompresjonen landet vi så hardt på de store hoppene, som er på SS 7, at jeg fikk en skikkelig ”trykk i ryggen”. Ikke noe som var så farlig at det gjør noe, men jeg er ganske mørbanket i både skjellet og muskulatur i dag.

Vi tok en ”voksen prat” i bilen etter denne fartsetappen. Bilen var selvfølgelig kjørbar, selv om kjøreegenskapene var langt under ”pari”. Men skulle vi kjøre videre hadde vi 3 valg:

1. Enten finne en konkret feil på kompresjonsdempingen på neste service.
2. Slå ned på tempo og ”bare” komme oss til mål på ”hederlig vis”.
3. Fortsette å attakkere fullt å risikere å bli ”liggende igjen” inne i skogen.


Vi analyserte raskt som følger:

I.f.t. alternativ 3 var “løpet kjørt” m.h.t. så vel seier i løpet som i.f.t. gull i NM. Da er det ikke særlig fornuftig å risikere både økonomien og helsa på å presse på for fullt, med de feilene vi slet med.

I.f.t. alternativ 2 var vi klar over at vi ved å kjøre “pent og pyntelig” inn til en hederlig plassering kunne berget bronsemedalje i NM. Selv har jeg medaljer i alle valører fra før, og Tommy har både sølv og bronse. Så det var seier i løpet, i hvert fall det å kjempe om seieren, med eventuelt gullet i NM som belønning, som var målet for Rally Hedmark. Da var det ikke særlig fristende å skulle legge opp en strategi som gikk ut på å kjøre ”pent og pyntelig” på de to siste etappene. Selv i ettertid, hvor faciten er at bronsen hadde vært vår med den taktikken, står jeg på at den avgjørelsen var riktig. Det å bevisst skulle kjøre saktere enn den kapasiteten Tommy, bilen og jeg har, gir oss ”nothing”, bortsett fra ”depresjoner”, for å si det litt fleipete.

Da sto vi igjen med alternativ 1, og for å omskrive ordtaket litt: finn eller forsvinn! Vi fant ikke noen konkret justeringsfeil, og må gå mer mekanisk til verks på demperen for å finne årsaken. Det har vi ingen mulighet til i løpet av 20 minutters service, og da ble valget ”forsvinn”, m.a.o. vi brøt.

Hva årsaken til feilen er, vet jeg ikke i dag, men vi kommer til å finne det ut til uken. Jeg vet også at hadde vi hatt en dag ekstra på oss, slik at vi hadde fått testen bilen, hadde vi løst det før start. Men sånn er livet i en sport hvor materialet er helt avgjørende for resultatet.


Rally Hedmark er et slags ulykkesrally for oss. Bare se på denne listen:

1997: Henning Solberg, Birger Gundersen og jeg kjørte om Gull, Sølv og Bronse i løpet. På første etappe rullet Henning over mål. På annen etappe røk min motor, en motor som hadde gått ca. 20 mil siden overhaling på Prodrive. Og resten ble selvfølgelig en parademarsj for Birger.

1998: Petter Solberg og jeg hadde en ren finale om NM-gullet. Den som kom først til mål ble norgesmester. Etter 4 etapper skilte det 3 sekunder i Petters favør. På den 5 etappen røk min girkasse. Girkassen hadde gått nøyaktig 23 mil siden den var overhalt hos Prodrive.

2000: Henning Solberg leder NM, men jeg har mulighet til å vinne dersom jeg vant løpet og Henning ble nummer 4 (mener jeg det var). Etter 5 etapper ledet vi med noe få sekunder på Henning. På den 6 etappen ”kortslutter” interkommen som følge av inboardkameraet, og jeg må kjøre den 2 mil lange etappen uten noter. Det tapte jeg 19 sekunder på i forhold til Henning på den SS’en. Vi ga ikke opp og ”laddet maks” på den neste godt over 2 mil lange etappen. Halvveis fikk vi en liten motorbrann. P.g.a. varmeutvikling gjennom en sprekk i et grenrør, antente en pluggledning, og vi måtte bryte.

2001: Se ovennevnte beskrivelse.
Litt av en statistikk! Skal jeg vinne gullet til neste år, må jeg enten være klar vinner før Hedmark, eller så må et annet løp enn Rally Hedmark være NM-finale. I hvert fall dersom vi skal tro statistikken.

Apropos neste år:
Jeg skal til Prodrive sammen med ledelsen hos Subaru-importøren førstkommende tirsdag, i forbindelse med vurderingen av en ny Subaru WRC, med det nye 4 dørs karosseriet.

Så avventer jeg et opplegg fra Peugeot, som de har sagt skal komme.

I slutten av neste uke setter jeg strek for innhenting av ”facts”, for å si det sånn. Deretter skal jeg i kortvarig tenkeboks, diskutere litt med familie og kollegaer, for så å ta en avgjørelse på hva jeg gjør neste år. Det som er helt sikkert er at dersom jeg får tilbud om og sier ja til å kjøre en ny WRC til neste år, så betyr det at både rammer og motivasjon er til stede for å satse fullt to nye år. Dersom det ikke blir noe ny bil, eller om jeg tross alt kommer til at jeg ikke er nok motivert for å gjøre to nye år, så vil jeg uansett fortsette å kjøre, men da sikkert i en vesentlig nedtrappet versjon.

Det som er sikkert er at Tommy ikke går på en ny sesong, og at jeg uansett må skaffe meg en ny kartleser. Tommy har skiftet jobb, og den nye jobben kan ikke forenes med fortsatt toppsatsing i rally. Jeg har selvfølgelig takket Tommy direkte for et kjempefint samarbeid i to sesonger. Jeg vil benytte denne anledningen til å si det offentlig: Det har vært en stor glede å jobbe sammen med Tommy i de 2 årene vi har kjørt sammen. Vi har begge gjort våre feil underveis, men har backet hverandre opp, og alltid kommet tilbake. Jeg ønsker Tommy lykke til videre, og i den grad han får tid til å holde kontakten med miljøet vil han alltid være velkommen "inside” i mitt team.

Jeg lover å holde dere orientert om utviklingen.


Morten Østberg