Det hender at jeg henger meg opp i ord og uttrykk, som jeg syns passer bra for å beskrive noe jeg holder på med. Det siste er ”maniac driving”, som jeg egentlig syns beskriver rallykjøring på en ganske ålreit måte. Det norske språket er liksom for fattig til å beskrive den kontrollerte galskapen som pågår inne i en rallybil. ”Jackass driving”, derimot, er noe helt annet – og her følger en analyse av de vesentlige forskjellene.

Helt korrekt blir det rett nok ikke. Slår du opp i en ordbok er ”maniac” oversatt med galning eller manisk person. Jeg føler meg verken gal eller manisk når jeg sitter i en rallybil, men derimot ganske konsentrert og kontrollert ( i hvert fall i de aller fleste situasjoner, noen ganger kan det jo bikke litt over…). Innsiden av en rallybil i konkurransetempo er uansett et ganske brutalt miljø. Sett i forhold til vanlig bilkjøring blir det foretatt en del manøvre som verken sosialt eller trafikalt ville blitt ansett som akseptable. Det er nemlig ikke å anbefale å utfordre fysiske lover på vanlig vei, men i en rallybil er det en konstant utfordring av tyngdekraft, marktrykk, friksjon og en rekke andre saker som bestemmer om bilen holder seg på veien eller ikke.

Med en sjåfør som vet å beherske kjøretøyet – samt ikke minst å utnytte noter og terreng til å bremse seinest mulig, foreta det retteste sporvalget og kjøre alt det bil og sjåfør praktisk makter – blir det alt i alt en fascinerende balanseakt. Dette oppleves av oss som sitter inne i bilene som et adrenalin-kick, for denne balanseakten må nødvendigvis føre til noe relativt spennende momenter innimellom. Kjører du på grensa så må du regne med et og annet ”tilbud”. Tilbud betyr også en viss risiko, som setter i gang kjemiske og hormonelle prosesser i kroppen hos de som deltar. Adrenalin er egentlig et dop – og du blir garantert hekta på det om du tilhører den mennesketypen som gjerne søker litt risiko.

”Maniac driving” er altså ikke en sykdomstilstand, men derimot et middel til å få en dose av dopet som du egentlig er blitt ganske avhengig av. Relativt kontrollert galskap kan være ganske herlig uansett om det havner en pokal på hylla eller ikke. Til og med Petter Solberg har denne avhengigheten (ja, kanskje mer enn de fleste!). Han kjører neppe bil som han gjør først og fremst for å bli rik og berømt. At han blir rik og berømt på det er bare en bonus, det er kjøringa i seg sjøl som er det mest attraktive for ham.

”Jackass driving” er derimot noe helt annet. Jackass er idioti, rett nok ganske underholdende innimellom, men altså først og fremst ”høl i huet”. Begrepet jackass ble funnet opp av noen gale amerikanere, som syns det var sinnsykt moro å påføre seg sjøl og andre smerte og skader ved å utføre stunts som garantert går på trynet det meste av tida. I dag er det blitt en genial forretningsidè, og de opprinnelige jackass-karene ender opp som rike og berømte. Slik er verden anno 2002 – eller Mundus vult decipi, som det heter på latin. Verden vil bedras…

Min sønn på 16 år følger gjerne med på Jackass på TV. Dette er nemlig blitt noen av de mest populære innslagene på ungdommens musikk-kanal MTV. Sønnen i huset gapskratter fra sofaen, mens karene i Jackass går på trynet ned trapper og lignende.

Som nevnt er Jackass blitt big business, selvsagt måtte det bli det. Tdiligere i sommer gikk et par timers langt TV-program der jackass-karene har filmet seg selv mens de deltar i billøpet ”Gumball 3000”. Å kalle det billøp er egentlig er fornærmelse mot utøvere i organisert bilsport. Gumball-løpet er en asosial og meningsløs aktivitet. Først og fremst dreier det seg om en samling bortskjemte og ufyselige rikinger uten annet å ta seg til, som grisekjører Europa rundt i Ferrarier og Porscher og tilsvarende redskap.

Det passet egentlig ganske bra at jackass-karene deltok. For dette er virkelig ”jackass driving”, idiotisk og livsfarlig bilkjøring som ikke har noe annet mål enn å skremme andre trafikanter og sørge for at rikingene kan drite seg ut med harry og uakseptabel oppførsel på vanlige landeveier.

Å se voksne folk glise og gi faen foran TV-kamera mens de blir fratatt førerkortet, blir rett og slett ganske patetisk. Likeledes Ferrari-eieren som skrøyt hemningsløst av hvordan han skrota smykket sitt. I følge fyren hadde han rulla framlengs i 240 km/t. Pussig at han overlevde til å fortelle ”historien”…

At folk slår seg sjøl med idiotiske handlinger er nå en ting. Verre er det at arrangement som Gumball faktisk setter andre trafikanters liv i fare. Det er skikkelig jackass det, og jeg håper virkelig at framtidige Gumball med rute for eksempel gjennom Norge blir boikottet her i landet. Jeg tror faktisk at de opprinnelige jackass-karene, som egentlig er ganske morsomme på sin avsindige måte, under veis i Gumball-løpet oppfattet hvor meningsløst dette i virkeligheten var.

Nei, da skjønner dere kanskje at jeg sverger til ”maniac driving”, som bare har litte bitte grann av galskap i seg og som dessuten foregår i kontrollerte former. Det er bilsporten tvingende nødt til å passe på, for i det hele tatt å kunne bli akseptert i samfunnet for øvrig.

”Maniac” Iskald ser fram til en sportslig vellykket og uhellsfri høstsesong i rallyløypene.